Cato Løland

Møtet, øyeblikket
Av Heather Jones


Sårbarhet
                   Intimitet
Dekonstruksjon av hierarkier

                                                 Evolusjon

Ømhet
                      Lekenhet!
Letthet

                                        Beskyttelse
Subtilitet
                                               
                  Insisterende og bevisst abstraksjon



                                                                     NÆRVÆR

Nærvær er alt som trengs for å forstå essensen av Cato Lølands praksis. Du føler arbeidene hans på kroppen før de registreres i hjernen, og når vi som betraktere nærmer oss verkene hans, kommer vi også nærmere oss selv og verden.

Jeg opplevde Lølands arbeider første gang for nesten ti år siden, på en liten, men likevel gripende separatutstilling ved The International Studio and Curatorial Program i New York. Praksisen hans var da ukjent for meg, og ved første øyekast registrerte jeg bare at det hang ulike typer oppbevaringsposer for klær på veggene. Nysgjerrigheten trakk meg mot dem, og på nært hold så jeg at disse karakteristiske objektene hadde blitt forvandlet, manipulert så de fikk et annet uttrykk, samtidig som de opprinnelige formene fremdeles var gjenkjennelige.

Denne serien arbeider med tittelen Vessel(s) (2014) ledet tankene mot skjønnheten, skjørheten og intimiteten i menneskekroppen og den totale opplevelsen av å være menneske. Innholdet i de halvgjennomsiktige posene var delvis bleket med klorin, en kjemikalie som både lysner og bryter ned tekstiler. Denne reduserende prosessen svekket materialets beskyttende egenskaper, samtidig som visuelt slående mønstre trådte frem. Klesposene hang på veggen uten kleshengere, noen mer åpne enn andre, så de mer fargerike innsidene var blottlagt i varierende grad. Den raskt gjenkjennelige formen på klesposene og vissheten om hva de vanligvis blir brukt til, ga umiddelbart assosiasjoner til menneskekroppen. Vanligvis blir slike klesposer brukt både for å beskytte innholdet og verne om det private. Her var de nå endret, delvis åpne, på utstilling, med en invitasjon til publikum om å se inni – det opplevdes både utfordrende og nakent. Det slo meg at disse klesposene naturlig fungerer som stedfortredere for menneskekroppen, for oss, og alt vi har inni oss. Å presentere dem på denne måten viser sårbarhet på en radikal, men likevel lavmælt måte. Kunstverkene inviterte til intimitet, om enn på en beskjeden måte, og ledet publikum til å se på kroppen som en beholder. De viste også til skjørheten til denne beholderen: gjennomsiktigheten og hvordan den brytes ned over tid. Da jeg sto omgitt av dem i utstillingen, spant tankene mine videre til kroppslighet, likposer, forråtnelse …

Jeg husker at jeg ristet på hodet og lurte på hvorfor jeg sto foran en samling fargerike tøyposer og plutselig tenkte på døden og intimitet mellom mennesker. Det virker kanskje som et absurd tankesprang, men i møte med Lølands arbeider kommer slike assosiasjoner naturlig. Likevel balanserte de lekne oransje- og indigofargene i Vessel(s) de dystrere konnotasjonene til arbeidene, og kunstnerens innstendige oppfordring til abstraksjon lot meg tenke på eksistensielle spørsmål uten at jeg oppfattet verkene som dystre eller groteske. Det er imponerende at objekter som er så hverdagslige som klesposer, etter kunstnerens nennsomme behandling, kan være bærere av dype metaforer samtidig som de også får oss til å smile.

Lølands praksis har hatt en bratt utvikling siden den gang, men vi ser likevel at disse tidlige skulpturene forespeiler noen av de viktigste komponentene i kunstnerskapet som helhet. Det underfundige, sårbare, lekne og insisterende nærværet jeg så i Vessel(s), skulle komme til å kjennetegne praksisen hans, sammen med den delikate balansen mellom figurasjon og abstraksjon som gir verkene tolkningsrom over tid. Og den dempede kraftfullheten til disse tidlige verkene har bare blitt mer uttalt i Lølands arbeider i årenes løp, ettersom både kunstneren og verkene har blitt mer modne. Når vi tar et steg tilbake og ser på helheten i Lølands kunstnerskap, ser vi at den kreative stemmen har blitt sterkere, spenningen mellom invitasjon og konfrontasjon har økt, og den grunnleggende, men likevel radikale handlingen å ta opp plass uten å unnskylde seg er gjennomgående.

Cato Løland ble født i 1982 og vokste opp i vestlandsbygda Sandvoll. Han var tidlig opptatt av kunst og fotografi, og fullførte en mastergrad ved Kunstakademiet i Bergen i 2009. På denne tiden var han inspirert av kunstnere som Wolfgang Tillmans og Richard Tuttle, som brøt grensene for bruk av materialer og formater i sine kunstverk. Lølands tidlige eksperimenter innen fotografi tok for seg temaer som kjønnsidentitet og sosiale normer. Estetisk sett er de ikke relatert til kunstnerskapet slik det fremstår i dag, men de viser en tidlig bevissthet rundt sosiale hierarkier, forventinger og normer.

I løpet av utdannelsen utviklet Lølands interesse seg fra fotografi over til tegning. Han holdt seg fremdeles til todimensjonale verk, men utviklet en sans for det taktile. Etter hvert gikk han over til å jobbe direkte med selve materialene, hovedsakelig med blekk og klorin. Denne prosessen pågikk fram til 2010/2011, da kunstneren forlot flatene og begynte å jobbe tredimensjonalt med tekstiler og funnet materiale. Det virker kanskje ikke umiddelbart relevant for arbeidene Løland skaper i dag, men akkurat dette øyeblikket i utviklingen er kanskje det viktigste i hans kunstneriske praksis, siden det satte tonen for karrieren hans de neste ti årene.

Fra dette øyeblikket bygget Løland videre på en systematisk, men likevel intuitiv kreativ praksis som han fremdeles arbeider innen. På sine vandringer på kryss og tvers av byen samler han kontinuerlig materialer og objekter som på en eller annen måte vekker hans interesse. Det er viktig å understreke at Løland ikke tillegger materialene noen hierarkisk verdi. I atelieret hans finnes løsmateriale og rask som han har reddet fra bakgater og smug, ved siden av eksklusiv silke og verktøy av høy kvalitet. Han dras spesielt mot industrielt fremstilte materialer, som han bearbeider manuelt og gir nytt liv. I den kreative prosessen opphøyer han hverdagslige materialer og avdekker dermed en indre verdi i alle ting.

De funne objektene tar han med seg inn i atelieret og legger side om side slik at alt er synlig, hele tiden. Reflekterende overflater, gjennomskinnelige tekstiler, plastposer, stoffbiter, papir, aluminiumsfolie, hønsenetting, tau, tråd … blandingen av mer eller mindre eksklusive materialer kommer sammen og skaper et rom av uendelig potensiale. For en utenforstående kan Lølands atelier nesten se ut som et skjærereir, men til tross for dette førsteinntrykket er ikke den kreative prosessen kaotisk. Joda, han kombinerer materialer på uventede måter, og det er absolutt et element av lekenhet der (Løland insisterer på at arbeidet må være lystbetont!). Men prosessen er også preget av følsomhet og nøye overveining av balanse i form og farge. Løland tenker på hvilken kontekst verkene skal vises i, og er spesielt opptatt av romlig komposisjon. Møtet mellom det kunstneriske objektet og betrakteren er hele tiden i bevisstheten mens han skaper.

Den kreative prosessen hans er i kontinuerlig utvikling. Verkene blir ofte demontert eller materialene brukes på nytt etter en utstilling, slik at de konstant utvikler seg sammen med ham. Når jeg spør direkte hvordan han vet at et kunstverk er ferdig, blir han stille lenge. Uten tanke på det formelle svarer Løland: «Det er en følelse av nærvær som sier meg at verket er klart til å bli sett.» «Klart til å bli sett», fordi verkene selvfølgelig aldri blir «ferdig». Han forklarer videre: «Møtet, øyeblikket, er viktigere enn å bevare det kunstneriske objektet.» Slik som arbeidene hans har utviklet seg over flere tiår, har Lølands tilnærming til det å skape gjort at han har opprettholdt et konsekvent estetisk uttrykk. Formmessig sett følger verkene en rimelig konsekvent linje. Konseptuelt sett er veien mer snirklete. Det er nyttigere å tenke på hva Lølands arbeider gjør, enn hva de handler om.

I utstillingen Oss, Antenner ved Kongsberg Kunstforening i 2019 presenterte Løland sine spesielle assemblager av fargerike tekstilbiter, metalldeler og andre materialer som er drapert og henger fra tak og vegger. I tillegg plasserte han to skulpturer i midten av rommet. Dette markerte en tydelig dreining i kunstnerskapet, siden det var første gang arbeidene beveget seg ned fra veggen og ut i gallerirommet. Løland begynte etter dette å arbeide mer skulpturelt med tekstiler frittstående i rommet. Skulpturene er sjarmerende robotaktige med lange lemmer av metall dekket av leire, og biter av tekstil med frynser som kan tolkes som øyne, hår og munner. Disse skulpturene er aktive figurer i utstillingsrommet; de kommuniserer med hverandre og med publikum. Som det ofte er tilfellet med Lølands estetikk, skaper de lyse pastellfargene og lettheten i materialene og presentasjonen et ikke-truende miljø for betrakteren. Tittelen, Oss, Antenner, underbygger skulpturenes antropomorfiske uttrykk, og peker mot kroppene våre som mottakere av signaler – vi er tolkere av informasjon, vi samler inn data.

Vi finner menneskelignende karakteristikker i mange av Lølands skulpturer. Betrakteren kan ikke unngå å se ansikter, kropper og dyreaktige figurer i de abstrakte verkene. Det er uklart om dette er kunstnerens intensjon eller bare en tilfeldig konsekvens av at menneskehjernen ubevisst leter etter gjenkjennelige trekk – kanskje det er litt av begge deler. Løland insisterer selv på at direkte representasjoner i verkene hans stort sett er utilsiktet, men han flørter åpenlyst med den fine linjen mellom abstraksjon og figurasjon, og er bevisst på menneskelig kognisjon og persepsjon som verktøy i sin kreative praksis.

Kunstverket Sølvrygg (2019) er også umiddelbart gjenkjennelig som en forenklet, kroppslig form. Løland skapte denne skulpturen i en periode da han arbeidet nesten utelukkende med dekonstruksjon av tekstiler med saks. Kunstneren sier selv at «dekonstruksjon er essensielt i min praksis – å ta noe ut av sin opprinnelige form og skape nye former, nye konnotasjoner, fra velkjente materialer». Dette arbeidet, forførende både i materiale og i form, består av en lang remse av sølvfarget polyestersateng med enkle, symmetriske kutt. Tekstilet er festet til veggen i den ene enden og henger fra taket i den andre enden, og skaper et inntrykk av en forlenget ryggsøyle sett bakfra. Eller kanskje den er vrengt? Formen er gjenkjennelig, men har blitt endret nok til at den pirrer nysgjerrigheten og krever et større engasjement.

På én måte er tittelen Sølvrygg ganske rett fram – den henviser til fargen på materialet og formen på kunstverket. Men det samme ordet brukes også om gorillahannen som er leder for flokken, og brukes ofte som metafor for en «superalfa», den smarteste og mest erfarne mannen i en gruppe. I dette skjøre, delikate og vakre arbeidet er selve konseptet maskulinitet dekonstruert sammen med tekstilet, og skjørheten i den mannlige psyke blir avslørt.

Mange av Cato Lølands arbeider er i menneskelig skala, og denne umiddelbare tilgjengeligheten skaper en følelse av intimitet og nærvær. Grunnen til dette er delvis praktisk logistikk, siden kunstneren selv må kunne skape, bære, transportere og montere arbeidene med sin egen kropp. Men Løland har også et bevisst forhold til kroppens avgrensning, og dermed også til den fysiske «kroppen» til kunstverket som en egen enhet og kroppen til betrakteren som opplever det. Alt dette er i spill i øyeblikket der kunstneren, kunstobjektet og betrakteren møtes – altså under utstillingen. Enten det er planlagt eller tilfeldig gjør Lølands bruk av den kroppslige skala at betrakteren trekkes inn i en dypere relasjon med arbeidene, og er dermed mer til stede.

Sporene av kunstnerens kropp er kanskje mest synlige i Albogerom, som ble vist på SOFT galleri i 2020. Denne utstillingen bestod av en serie skulpturer med tittelen Vev (2020), der tekstiler av varierende kvalitet var vevd gjennom åpne former av hønsenetting som minner om menneskelige lemmer. Denne vevemetoden utviklet Løland under et gjestekunstneropphold ved Leveld Kunstnartun i 2017. Her begynte han å samle bjørkenever, og kombinerte det etter hvert med materialer som papir og tekstil ved å flette dem inn i det regelmessige metallmønsteret i hønsenettingen. I serien Vev bygget Løland videre på denne prosessen, og vevet sammen et vidt spenn av ulike tekstiler for å fremheve deres unike kvaliteter, samtidig som konseptet her er direkte knyttet til menneskekroppen. For å oppnå dette formet han hønsenettingen til hvert arbeid rundt egne armer og bein, og flettet deretter inn de flerfargete tekstilene. Det konseptuelle grunnlaget for disse kunstverkene er igjen forankret i tanken på kroppen som en beholder (selv om den her er ufullstendig og ikke-funksjonell). Denne serien kan sees som en forlengelse av tidligere nevnte Vessel(s) fra 2014.

I Lølands kunstnerskap er titler viktige for at betrakteren skal få et inngangspunkt til arbeidene. Dette gjelder også for serien Vev. Tittelen, og kanskje også verket, spiller på dobbeltbetydningen av «vev» både som det vevde tekstilet og det kroppslige vevet vi består av. Serien er et tydelig eksempel på hvordan og hvorfor Løland gjør arbeidene sine åpne for flere tolkninger. Selve verkene endrer betydning og viktighet ettersom tiden går, og med hver betrakter som tar med sine egne opplevelser, erfaringer og perspektiver i møte med dem. For noen representerer disse fargerike formene en optimistisk sammenveving av det unike ved hvert menneske. For andre, spesielt med tanke på nyhetsbildet de siste årene, kan disse lemmene som er skilt fra kroppen tolkes som forstyrrende og groteske, til tross for de lekne fargene.

De store tekstilarbeidene i serien Ham (2020) henviser til hud, skinn og det som blir igjen etter et hamskifte. Ofte tenker vi på slanger eller edderkopper, men vi kan også kalle pelsen til bjørner og ulver for «ham». I de norske folkeeventyrene har slike dyreskinn ofte magiske egenskaper. I denne utstillingen var store tekstiler i dype blå-, grå- og lillatoner drapert og hengt fra metallstenger, noen steder rakk de helt ned til gulvet. Verkene kan lede tankene mot vekst og utvikling, eller vi kan se dem som groteske fremstillinger av flådd hud. Også denne serien kan tolkes på flere måter, og mange av dem er motsatt av eller utelukker hverandre.

Seriene Vev og Ham er til sammen de mest åpenbart kroppsbaserte seriene Løland har skapt, og det kan være interessant å fremheve at han arbeidet med dem under koronapandemien, da menneskekroppen med alle sine styrker og svakheter var særlig langt fremme i folks bevissthet. Verkene ble ikke skapt spesifikt for å tematisere pandemien, men det er ikke tvil om at de er påvirket av den. Samfunnets oppmerksomhet var sentrert rundt fysisk sunnhet og sykdom, lokalsamfunn som bryter sammen eller kommer styrket ut, frykt og håp – alt dette har jobbet i kunstnerens underbevissthet og bidratt til å forme disse seriene. Rent praktisk ble jo også disse verkene til da vi isolerte oss, og Løland forteller at de både konseptuelt og fysisk sprang ut av en virkelighet der han bare hadde sin egen kropp som verktøy å jobbe med.

Denne bruken av materialene han har i nærheten, og situasjonen han er i, er et av kjennemerkene for Lølands kreative metode. Prosessen med å utnytte materialer fra omgivelsene trer tydeligst fram i serien Familiar (2020), både på grunn av hva den inneholder, og hva den ikke inneholder. Sammenlignet med nesten alle de andre arbeidene i Lølands kunstnerskap er disse arbeidene unike, både estetisk og konseptuelt. I denne serien ser vi alle de mest fremtredende karakteristikkene – nesten gjenkjennelige dyreaktige former, styrken i nærværet balansert av den skjøre sårbarheten, og manipuleringen av funnet materiale i en kroppslig skala – men likevel er de tydelig forskjellige fra tidligere arbeider.

Mot den rå betongen i gallerirommet ser vi lange grener og kvister som er bundet sammen med fargerike lengder med hyssing, metallstreng og tekstil for å skape amorfe former. Turkisgrønn polymernetting og hønsenetting former skall som dekker deler av strukturene, innvevd med blader og tekstilbiter farget i myke jordtoner av rosa, grå og brun. Det første som slår meg, er en følelse av at formene har blitt forstyrret midt i en bevegelse – at det er skapninger som rørte seg for bare noen sekunder siden, men ble skremt til å stå helt stille av publikums oppmerksomhet.

Denne serien skulpturer, som hver og en har fått navnet You as shelter, me as shelter (2020), ble til under et kunstneropphold på Surnadal Billag. Den lille bygda Surnadal ligger i Midt-Norge, omgitt av fjell, skoger, innsjøer, elver og fosser. Dette står i sterk kontrast til de industrielle og urbane omgivelsene – og materialene som finnes der – som kunstneren vanligvis beveger seg i på vei til og fra atelieret i Bergen. Han ville følge sin vanlige metode med å samle materialer til verkene lokalt, og tok veldig lite med seg til dette kunstneroppholdet. På grunn av de grønne omgivelsene omfatter de funne objektene i verkene herfra mer organisk og mindre industrielt materiale enn normalt. Pinner, blader og bark er med i mange av disse karakteristiske verkene.

Man kan si at alle Lølands verk reflekterer stedet der de ble lagd, men skulpturene han lagde i Surnadal, føles virkelig stedsspesifikke. De ble også skapt på stedet heller enn i et atelier eller gallerirom. I verkene herfra ser vi ikke bare de tidligere konseptuelle tendensene, men de er også påvirket av arkitekturen i forholdet mellom miljøet og menneskekroppen. Omgivelsene var idylliske, men selve utstillingen var lokalisert i en stor, tom busstasjon. Bygningen var urovekkende tom og anonym, som en hule med ekko gjallende i veggene. Løland responderte på følelsen av rommet ved å skape former inspirert av gapahuker – enkle konstruksjoner som er raskt satt opp for å være midlertidig ly ute i naturen.

Løland ønsket å introdusere en kroppslig form i denne arkitekturen for å demme opp for det tomme, umenneskelige rommet. Konstruksjonene er bygd rundt tenkte kropper og deres beskyttelse. På denne måten minner strukturene ikke bare om menneskelagde gapahuker, men også om dyrehi, kokonger, fuglereir og andre strukturer i naturen som er vanlige for ulike arter. Dette er den opprinnelige arkitekturen – et beskyttet sted som er formet av og rundt kropper. Det er en forfriskende påminnelse om at mennesker i vår grunnleggende natur også er dyr, som både må og kan bygge tilfluktssteder til oss selv. Familiar gir nytt liv til konstruksjoner som er uadskillelige fra menneskene de ble skapt for å huse.

Skulpturene oppleves som selvstendige, og uavhengige av hendene som skapte dem. Greiner, hønsenetting og tekstiler former lemmer og hud som oppleves som levendegjorte mytiske dyr. Figurene er plassert på ulike steder i rommet, og det ser ut som de går, vagler og ligger avslappet på bakken, uhyggelige og ikke-truende på samme tid. Tittelen på samlingen som helhet, Familiar, har en fiffig dobbeltbetydning. Som de fleste verkene til Løland oppleves skulpturene som gjenkjennelige, behagelige, men likevel litt rare. De drar betrakterens blikk til seg, og inviterer til interaksjon utover observasjon. På engelsk betyr ordet «familiar» noe som er velkjent, noe eller noen man har vært i kontakt med tidligere, mens den nynorske betydningen er relatert til familiestrukturen. Igjen opplever vi at skulpturene får sitt eget liv. Vi kan se på dem som en familie av konstruerte strukturer, som bidrar til at lokalet igjen blir befolket av levende vesener.

I tråd med prinsippet for gapahuker demonterte Løland alle kunstverkene han skapte under dette kunstneroppholdet, før han dro hjem. Materialene ble returnert til naturen der det var mulig, på samme måte som en gapahuk blir tatt ned når turgåeren fortsetter turen. De fleste arbeidene hans er i en eller annen tilstand av stadig forandring, men Familiar-prosjektet kan leses som en separat øvelse innen Lølands overordnede kunstnerskap.

Kunstneren er tilbakeholden med å forklare noen dypere mening bak arbeidene sine. Det er denne uforbeholdne avvisningen av representasjon og forklaring som gir rom for nysgjerrighet og indre dialog hos betrakteren. Kunstverkene handler først og fremst om nærvær – kunstnerens nærvær når han jobber med materialene, tilstedeværelsen og tyngden av materialene i gallerirommet, og hvordan de gjør at betrakteren blir mer oppmerksom på verden rundt seg. Igjen synes jeg det minner om Richard Tuttles tilnærming til å skape kunst. I et intervju i 2016 sa Tuttle: «Livet er så mye viktigere enn kunsten. Men kunsten blir viktig når den er et verktøy for livet. Når den gjør livet mer tilgjengelig for oss.» (1) Hvis vi kan ha tillit til Lølands abstraksjoner og virkelig erfare kunstverkene hans som de omhyggelig utarbeidete skapningene de er, er det akkurat det det gjør – de gjør livet mer tilgjengelig for oss.

I 2021 hadde Løland en separatutstilling på Tag Team Studio i Bergen som føltes som et steg opp til et nytt nivå av kreativ selvtillit. Høydepunktene i denne utstillingen, som hadde tittelen Før, før, etter, etter, var en serie av vegghengte skulpturer som hovedsakelig besto av aluminiumsfolie, og tekstilverk, der noen strakk seg ut fra veggen og inn i gallerirommet. Folieverkene, som samlet var titulert Ur, var inspirert av gatematemballasje, rester av et natteliv, som Løland stadig så i grøftekantene på vei til atelieret. Han opplevde disse formene som ready-made-skulpturer og avtrykk av byens liv, og ble inspirert av hvordan vi som samfunn har som vane å kaste ting vi ikke anser som verdifulle. Han ønsket å ta dette materialet inn i atelieret og gi det en ny verdi i betrakternes øyne. Som materiale er aluminiumsfolie både sterkt og skjørt, og det kan holde noe varmt (eller kaldt) og beskytte det. Løland jobbet med materialet for å skape abstrakte åpne og lukkede former, og hver form kunne romme noe inni seg selv. Skulpturene fremstår vidt forskjellige avhengig av hvilken vinkel du ser dem fra, og reflekterer omgivelsene på en abstrakt måte. I denne utstillingen spiller fargede tekstiler mer en birolle enn i tidligere arbeider. Noen få tekstilbiter er plassert i krumningene og rundt kanten på åpningene, så de fremhever formene og gjør dem lettere å se. Disse skulpturene er beskyttende og lagd for å romme noe, og de er mer følelsesladde enn tidligere verk. Som helhet fremstår verkene som en serie med kokonger som beskytter og skjuler mytiske vesener, bare øyeblikk fra å bryte ut.

Serien med de fire store tekstilverkene er titulert Bogar i spenn (2021), og de relaterer også til å skape plass i seg selv. Til forskjell fra serien Ur krever de stor plass i gallerirommet, og mye oppmerksomhet fra betrakteren. Disse seriene ble lagd samtidig, men der foliebitene favner om og danner lukkede rom, oppleves tekstilverkene som lette, åpne, som om formen som ble beskyttet av kokongen, nettopp har brutt ut. Flortynne tekstiler i lyse, klare farger henger fra skarpe metallstenger pekende rett ut fra galleriveggene. De skjøre tekstilene kombinert med de skarpe metallstrukturene og den utstikkende monteringen skaper en spenning, en følelse av at man må være varsom rundt arbeidene. Til tross for lettheten og de livlige fargene er plasseringen av arbeidene i utstillingsrommet helt tydelig konfronterende. Tekstilene beveger seg med luftstrømmene i rommet, mens de skarpe endene på stengene peker rett mot betrakteren, og utfordrer publikum til å gjøre plass til dem. Verkene insisterer på sin egen tilstedeværelse, på å bli lagt merke til. «Det er bare jeg som kan gjøre det jeg gjør. Det gir meg styrke», sier Løland.

I en nyere serie med arbeider, Turning Strangers into Family (2021–22), vender Løland tilbake til konseptet med å ta utypiske materialer inn i varmen. Her er materialene vi kjenner igjen fra Lølands tidligere verker, satt sammen på nye måter til kompakte assemblager – men til forskjell fra tidligere ble ikke denne serien skapt med tanke på et bestemt visningssted. Disse arbeidene er resultater av restmaterialer fra atelieret hans som er knytt, flettet og pakket rundt hverandre til de ble egne verk. Serien på fem skulpturer ble senere valgt til å være med på Contemporary Textile Art Biennial i Portugal (2022). De tettpakkede, sammensurrede arbeidene henger vertikalt, og antyder en stadig påvirkning av de norske kunstnerne Brit Fuglevaag og Elisabeth Haarr på en yngre generasjon.

Slik jeg har begynt å forvente fra Lølands arbeider er disse voluminøse buntene behendig balanserte. De er både lekne, lyse, kompakte og begrensede. De leder tankene mot bondage, strenge kroppsidealer, drivgods samlet av bølgene og de uskyldige kreasjonene til små barn på samme tid. Som alltid insisterer Løland på den konseptuelle tilgjengeligheten til verkene, og sier: «Jeg har min måte å se verkene på, men målet er alltid at betrakterne skal se dem på sin egen måte.» Likevel innrømmer han: «Verkene har et eget nærvær, en egen emosjon.»

Denne forestillingen om individuelt nærvær er enda tydeligere i Lølands nyeste serie, Chests (2022), som han lagde til Entrées deltakelse på Paris Internationale. Disse skulpturene er inspirert av det tidligere prosjektet Familiar (2020), med bakgrunn i et ønske om å fortsette å utforske skjæringspunktet der kropp, struktur og materiale møtes. Med utgangspunkt i at menneskeskapte strukturer skaper trygghet og et sikkert miljø, prøvde Løland å finne lignende strukturer i naturen og i menneskekroppen. Skulpturene kan minne både om brystkasser med ribben og fuglereder. Snodd ståltråd og bøyde gardinstenger skaper stive skjeletter der kunstneren har vevd inn plastbiter, netting, delikate tekstiler, gipskledde bånd og organisk materiale som tang, gress, kronblader og greiner.

Sammenlignet med verkene i Familiar er disse arbeidene både mindre og mer komplette i seg selv. Formene er stort sett sfæriske, og der Familiar svarte på den grove arkitekturen til industribygget ved å undergrave den, går samspillet her mer på at verkene henger fast i og henger sammen med den eksisterende arkitekturen i atelieret eller gallerirommet på samme måte som fuglereder henger fast i greiner eller klamrer seg til glatte klippevegger. Skulpturene er lagd som en serie, men siden hvert arbeid fremstår mer uavhengig av de andre, får også skulpturene mer rom til å utvikle seg etter en egen, indre logikk. Slik får betrakteren en mer individuell og intim opplevelse.

Fra begynnelse til slutt ser vi at Cato Lølands arbeider hvisker, dytter, utfordrer og hypnotiserer oss til å komme tilbake til det fysiske nærværet, til å føle tyngden og formen av våre egne kropper, og vekten av kroppene og objektene rundt oss. De ber oss om å se, nøyaktig, kanskje for første gang, mangfoldet av former, teksturer og farger som finnes i verden, men som vi ofte filtrerer ut med de overeffektive hjernene våre. Etter flere studiosamtaler der vi har diskutert nesten alle verk han har lagd i løpet av hele sin kunstnerkarriere, spurte jeg Løland: «Hvorfor gjør du dette? Hvorfor lager du kunst?» Han svarte: «Dette er mitt språk, min måte å uttrykke meg på for å finne min egen posisjon i verden. Jeg vil vise et annet perspektiv. La folk få vite at det finnes alternativ.» Etter en lang pause la han til: «Det virkelige målet er nærvær.»

[1]https://art21.org/watch/extended-play/richard-tuttle-staying-contemporary-short/