Tandem
Kunstnerforbundet (Oslo)
07.08 - 07.09.25
Curated by Lars Sture
1. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, chlorine, and glue
265 × 86 × 65 cm
2. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, spray paint, ink, chlorine, and glue
250 × 85 × 72 cm
3. Lager, 2025
Textile, plaster, acrylic paint, coloured pencil, and metal
210 × 123 × 65 cm
4. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, spray paint, linseed oil paint, chlorine, plastic, and glue
210 × 82 × 70 cm
5. Grop, 2025
Metal, textile, paper, plastic, acrylic paint, chlorine, linseed oil paint, and glue
24 × 33 × 40 cm
1. Kva for informasjon finst i dei ytre laga av ting? I ein tynnsliten frottéhandduk, i saltutslaget på ein murvegg, i gulna lakk, i svartbrend bark. Kva hender når blikket treff dei ytre laga av ting, kva er det som oppstår då?
2. I utstillinga si på Kunstnerforbundet visar Cato Løland ein ny serie vegghengte skulpturar, med skjelett av armeringsjern og metallnetting som glimtvis kjem til syne under materiala som dekker dei. Dei kan minne om overdimensjonerte belgkapslar, snitta på langs, slik at ein kan studere innsida. Her finst det ei vilje til å syne fram, kunne ein tenke, men den blir brote av med ei trong til å dekke til. Tekstilbitar heng som slør eller i laser, over formene. Den krumma fasongen gjer at innsida av skulpturane er delvis skuggelagte. Det er ingenting inne i belgane, kunne ein sagt, i alle fall ingen perleforma frukter som ligg klare. Så blir blikket i staden retta mot skalet, mot behaldaren: mot kva behaldaren består av, og kva den likevel rommar.
3. Dei første åra av utdanningsløpet til Cato, studerte han fotografi. Det er ikkje fotografi han jobbar med no, men det hender at han sender meg bilde, av ting han har fått auge på og kjenner seg inspirert av, underlege kvardagsmotiv. To ventilasjonsslangar hengande ut frå eit ope vindauge, som tarmar, parallelle. Ein halvt riven bygard, der det som kjem til syne ikkje er møblar eller ting, men materiala under kledningen – isolasjon og dekkplast som heng i filler frå etasjane. Med blikket byggar han eit arkiv av overflatar og former. Blinkande sjøvatn som skyl inn mot ei bergsprekk, blir eit midlertidig relieff. Ein nedtråkka jordflekk ved eit skogbryn, fotspor fylde opp med mørkt sorpevatn: ei studie i fuktig svart.
4. Ein kunne tenke på skulpturane som ein slags rekonstruksjonar, av flyktige komposisjonar som desse, der enkelte strukturar og fenomen går igjen. Lysspel, mørke. Dekke, klede. Spor. Vatn. Opningar, behaldarar, årer.
5. Eller for å starte i ein annan ende: Cato jobbar med dekonstruert materiale. Metallskjeletta til dei store skulpturane er kledde med oppstykka tøy, papir, plast og folie. Lag på lag. Om ein går nære og leitar, kan ein for eksempel finne den ein gong mjuke, no målingsstive innsida av ein collegegenser. Og jeansstoff, nylon av typen ein brukar til smykkeposar, papir hardna av lim, det framleis synlege stripemønsteret frå eit ribbestrikka plagg. Han samlar på materiale, ofte frå gamle klede. Det er materiala som leiar vegen, kunne ein hevde frå dette perspektivet.
6. Enkelte materiale, planter, strå som veks i vegkanten, for eksempel, veit eg korleis kjennest ut berre ved å sjå på dei. Eg veit korleis dei oppfører seg, kor laust eller hardt korna sit fast i festene sine, kor vidt dei enkelt vil losne om eg pressar dei mellom fingrane og drar. Eg veit korleis det stive skalet til kornet trevlar seg på langs, om eg tyggar på det; inni finst det ein mjølen kjerne. Når eg ser skulpturane til Cato, er det som eg i eit augeblikk veit noko tilsvarande om dei, men så glepp det.
7. Dei belgliknande skulpturane er doble, ei langstrekt form stabla oppå ei anna. Formene er ikkje identiske, men dei er av same art. Festa i kvarandre med armering heng dei så tett at dei somme stader overlappar. Dei delar infrastruktur. Paret, det doble, er eit gjentakande element i Cato sitt kunstnarskap. Ta verksserien Ventilere, som blei vist på Kunstgarasjen i Bergen sommaren 2024 – den bestod òg av doble, langstrekte, og om ein vil, skalliknade former. Men dei formene var konvekst krumma, og vende utsida mot betraktaren. Likevel fekk ein glimt av skulpturen sine indre lag, gjennom halvmåneforma hòl i overflata. No, på Kunstnerforbundet, er det som at verka har snudd magen til, lete seg ytterlegare eksponere.
8. Saman med dei store skulpturane på Kunstnerforbundet, finst det ein serie med mindre verk. Ein kan få føre seg at dei liknar alle slags hole saker: gapande munnar, fiskeskrog, krabbeskjel, berghòler. Dei er laga av denim, Cato har klipt laus lommane frå dongeribukser, fridd dei frå plagget. Ein lomme liknar ikkje berre ein behaldar, den er ein behaldar. Jeanslommane, som har lagt tett inntil nokon sine lysker, som har hatt romsterande fingrar pressande mot stoffet, er no gjort om til vegghengte skulpturar som liksom ser tilbake på oss. Gjennomtrekte av gips har dei blitt eigne kroppar.
Cecilie Almberg Størkson
Utstillingen har mottatt støtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV), Kulturrådet og Bergen kommune.
/ English /
1. What kind of information exists in the outer layers of things? In a threadbare terry towel, in salt efflorescence on a brick wall, in yellowed lacquer, in charred bark. What happens when the gaze touches the outermost layers—what emerges in that moment?
2. In his exhibition at Kunstnerforbundet, Cato Løland presents a new series of wall-mounted sculptures with skeletons made of rebar and wire mesh, occasionally visible beneath the materials that cover them. They resemble oversized seed pods, sliced lengthwise to reveal their insides. One might think there’s a desire to reveal here—but that impulse is interrupted by a need to conceal. Pieces of fabric hang like veils or ragged strips over the forms. The curved shapes leave the interiors of the sculptures partially in shadow. “There’s nothing inside the pods,” one might say—at least no pearl-shaped fruits waiting to be discovered. So instead, the gaze is directed to the shell, the container: to what it consists of, and what it still manages to hold.
3. In the early years of his studies, Cato focused on photography. He no longer works with that medium, but he still sends me pictures—odd everyday scenes that catch his attention and inspire him. Two ventilation ducts hanging out of an open window like parallel intestines. A half-demolished building revealing not furniture or objects, but the materials beneath the cladding—insulation and sheeting hanging in tatters from the floors. Through his gaze, he builds an archive of surfaces and forms. Sunlight glinting off seawater flowing into a rock crevice becomes a temporary relief. A trampled patch of earth at the edge of a forest, footprints filled with murky puddles—a study in wet black.
4. One might think of the sculptures as reconstructions of fleeting compositions like these—where certain structures and phenomena recur: light play, darkness. Covers, clothing. Traces. Water. Openings, vessels, veins.
5. Or to start elsewhere: Cato works with deconstructed materials. The metal skeletons of the large sculptures are clad with fragments of textile, paper, plastic, and foil. Layer upon layer. If you get close and look carefully, you might spot the once-soft, now paint-stiffened inside of a sweatshirt. And denim, nylon like that used for jewelry pouches, paper stiffened with glue, the still-visible ribbed pattern from a knitted garment. He collects materials, often from old clothes. From this perspective, you could say the materials lead the way.
6. Some materials—plants, roadside straws, for instance—I know how they feel just by looking at them. I know how they behave, how tightly or loosely the seeds sit in their sockets, how easily they come loose if I press and pull with my fingers. I know how the stiff husk frays along the grain if I chew it; inside is a floury core. When I see Cato’s sculptures, for a moment I feel I know something similarly about them— but then it slips away.
7. The pod-like sculptures are doubled—an elongated form stacked atop another. The forms aren’t identical, but they are of the same kind. Bound together with rebar, they hang so close that they overlap in some places. They share infrastructure. The pair, the double, is a recurring element in Cato’s practice. Take the series Ventilere, shown at Kunstgarasjen in Bergen in summer 2024—it also consisted of doubled, elongated, shell-like forms. But those forms were convex, turned outward to face the viewer. Still, you could glimpse the internal layers of the sculptures through crescent-shaped holes in the surface. Now, at Kunstnerforbundet, it’s as if the works have turned their bellies toward us, exposing themselves even further.
8. Alongside the large sculptures at Kunstnerforbundet is a series of smaller works. One might imagine they resemble all kinds of hollow things: gaping mouths, fish carcasses, crab shells, caves. They’re made of denim—Cato has cut the pockets from jeans, freeing them from the garments. A pocket doesn’t just resemble a vessel—it is one. These jeans pockets, once pressed close to someone’s hips, once filled with rummaging fingers, have now become wall-mounted sculptures that seem to gaze back at us. Soaked in plaster, they’ve become bodies of their own.
Cecilie Almberg Størkson
The exhibition is supported by the Norwegian Visual Artists Fund (BKV), Arts and Culture Norway, and the City of Bergen.
Kunstnerforbundet (Oslo)
07.08 - 07.09.25
Curated by Lars Sture
1. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, chlorine, and glue
265 × 86 × 65 cm
2. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, spray paint, ink, chlorine, and glue
250 × 85 × 72 cm
3. Lager, 2025
Textile, plaster, acrylic paint, coloured pencil, and metal
210 × 123 × 65 cm
4. Lager, 2025
Metal, textile, paper, acrylic paint, spray paint, linseed oil paint, chlorine, plastic, and glue
210 × 82 × 70 cm
5. Grop, 2025
Metal, textile, paper, plastic, acrylic paint, chlorine, linseed oil paint, and glue
24 × 33 × 40 cm
1. Kva for informasjon finst i dei ytre laga av ting? I ein tynnsliten frottéhandduk, i saltutslaget på ein murvegg, i gulna lakk, i svartbrend bark. Kva hender når blikket treff dei ytre laga av ting, kva er det som oppstår då?
2. I utstillinga si på Kunstnerforbundet visar Cato Løland ein ny serie vegghengte skulpturar, med skjelett av armeringsjern og metallnetting som glimtvis kjem til syne under materiala som dekker dei. Dei kan minne om overdimensjonerte belgkapslar, snitta på langs, slik at ein kan studere innsida. Her finst det ei vilje til å syne fram, kunne ein tenke, men den blir brote av med ei trong til å dekke til. Tekstilbitar heng som slør eller i laser, over formene. Den krumma fasongen gjer at innsida av skulpturane er delvis skuggelagte. Det er ingenting inne i belgane, kunne ein sagt, i alle fall ingen perleforma frukter som ligg klare. Så blir blikket i staden retta mot skalet, mot behaldaren: mot kva behaldaren består av, og kva den likevel rommar.
3. Dei første åra av utdanningsløpet til Cato, studerte han fotografi. Det er ikkje fotografi han jobbar med no, men det hender at han sender meg bilde, av ting han har fått auge på og kjenner seg inspirert av, underlege kvardagsmotiv. To ventilasjonsslangar hengande ut frå eit ope vindauge, som tarmar, parallelle. Ein halvt riven bygard, der det som kjem til syne ikkje er møblar eller ting, men materiala under kledningen – isolasjon og dekkplast som heng i filler frå etasjane. Med blikket byggar han eit arkiv av overflatar og former. Blinkande sjøvatn som skyl inn mot ei bergsprekk, blir eit midlertidig relieff. Ein nedtråkka jordflekk ved eit skogbryn, fotspor fylde opp med mørkt sorpevatn: ei studie i fuktig svart.
4. Ein kunne tenke på skulpturane som ein slags rekonstruksjonar, av flyktige komposisjonar som desse, der enkelte strukturar og fenomen går igjen. Lysspel, mørke. Dekke, klede. Spor. Vatn. Opningar, behaldarar, årer.
5. Eller for å starte i ein annan ende: Cato jobbar med dekonstruert materiale. Metallskjeletta til dei store skulpturane er kledde med oppstykka tøy, papir, plast og folie. Lag på lag. Om ein går nære og leitar, kan ein for eksempel finne den ein gong mjuke, no målingsstive innsida av ein collegegenser. Og jeansstoff, nylon av typen ein brukar til smykkeposar, papir hardna av lim, det framleis synlege stripemønsteret frå eit ribbestrikka plagg. Han samlar på materiale, ofte frå gamle klede. Det er materiala som leiar vegen, kunne ein hevde frå dette perspektivet.
6. Enkelte materiale, planter, strå som veks i vegkanten, for eksempel, veit eg korleis kjennest ut berre ved å sjå på dei. Eg veit korleis dei oppfører seg, kor laust eller hardt korna sit fast i festene sine, kor vidt dei enkelt vil losne om eg pressar dei mellom fingrane og drar. Eg veit korleis det stive skalet til kornet trevlar seg på langs, om eg tyggar på det; inni finst det ein mjølen kjerne. Når eg ser skulpturane til Cato, er det som eg i eit augeblikk veit noko tilsvarande om dei, men så glepp det.
7. Dei belgliknande skulpturane er doble, ei langstrekt form stabla oppå ei anna. Formene er ikkje identiske, men dei er av same art. Festa i kvarandre med armering heng dei så tett at dei somme stader overlappar. Dei delar infrastruktur. Paret, det doble, er eit gjentakande element i Cato sitt kunstnarskap. Ta verksserien Ventilere, som blei vist på Kunstgarasjen i Bergen sommaren 2024 – den bestod òg av doble, langstrekte, og om ein vil, skalliknade former. Men dei formene var konvekst krumma, og vende utsida mot betraktaren. Likevel fekk ein glimt av skulpturen sine indre lag, gjennom halvmåneforma hòl i overflata. No, på Kunstnerforbundet, er det som at verka har snudd magen til, lete seg ytterlegare eksponere.
8. Saman med dei store skulpturane på Kunstnerforbundet, finst det ein serie med mindre verk. Ein kan få føre seg at dei liknar alle slags hole saker: gapande munnar, fiskeskrog, krabbeskjel, berghòler. Dei er laga av denim, Cato har klipt laus lommane frå dongeribukser, fridd dei frå plagget. Ein lomme liknar ikkje berre ein behaldar, den er ein behaldar. Jeanslommane, som har lagt tett inntil nokon sine lysker, som har hatt romsterande fingrar pressande mot stoffet, er no gjort om til vegghengte skulpturar som liksom ser tilbake på oss. Gjennomtrekte av gips har dei blitt eigne kroppar.
Cecilie Almberg Størkson
Utstillingen har mottatt støtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV), Kulturrådet og Bergen kommune.
/ English /
1. What kind of information exists in the outer layers of things? In a threadbare terry towel, in salt efflorescence on a brick wall, in yellowed lacquer, in charred bark. What happens when the gaze touches the outermost layers—what emerges in that moment?
2. In his exhibition at Kunstnerforbundet, Cato Løland presents a new series of wall-mounted sculptures with skeletons made of rebar and wire mesh, occasionally visible beneath the materials that cover them. They resemble oversized seed pods, sliced lengthwise to reveal their insides. One might think there’s a desire to reveal here—but that impulse is interrupted by a need to conceal. Pieces of fabric hang like veils or ragged strips over the forms. The curved shapes leave the interiors of the sculptures partially in shadow. “There’s nothing inside the pods,” one might say—at least no pearl-shaped fruits waiting to be discovered. So instead, the gaze is directed to the shell, the container: to what it consists of, and what it still manages to hold.
3. In the early years of his studies, Cato focused on photography. He no longer works with that medium, but he still sends me pictures—odd everyday scenes that catch his attention and inspire him. Two ventilation ducts hanging out of an open window like parallel intestines. A half-demolished building revealing not furniture or objects, but the materials beneath the cladding—insulation and sheeting hanging in tatters from the floors. Through his gaze, he builds an archive of surfaces and forms. Sunlight glinting off seawater flowing into a rock crevice becomes a temporary relief. A trampled patch of earth at the edge of a forest, footprints filled with murky puddles—a study in wet black.
4. One might think of the sculptures as reconstructions of fleeting compositions like these—where certain structures and phenomena recur: light play, darkness. Covers, clothing. Traces. Water. Openings, vessels, veins.
5. Or to start elsewhere: Cato works with deconstructed materials. The metal skeletons of the large sculptures are clad with fragments of textile, paper, plastic, and foil. Layer upon layer. If you get close and look carefully, you might spot the once-soft, now paint-stiffened inside of a sweatshirt. And denim, nylon like that used for jewelry pouches, paper stiffened with glue, the still-visible ribbed pattern from a knitted garment. He collects materials, often from old clothes. From this perspective, you could say the materials lead the way.
6. Some materials—plants, roadside straws, for instance—I know how they feel just by looking at them. I know how they behave, how tightly or loosely the seeds sit in their sockets, how easily they come loose if I press and pull with my fingers. I know how the stiff husk frays along the grain if I chew it; inside is a floury core. When I see Cato’s sculptures, for a moment I feel I know something similarly about them— but then it slips away.
7. The pod-like sculptures are doubled—an elongated form stacked atop another. The forms aren’t identical, but they are of the same kind. Bound together with rebar, they hang so close that they overlap in some places. They share infrastructure. The pair, the double, is a recurring element in Cato’s practice. Take the series Ventilere, shown at Kunstgarasjen in Bergen in summer 2024—it also consisted of doubled, elongated, shell-like forms. But those forms were convex, turned outward to face the viewer. Still, you could glimpse the internal layers of the sculptures through crescent-shaped holes in the surface. Now, at Kunstnerforbundet, it’s as if the works have turned their bellies toward us, exposing themselves even further.
8. Alongside the large sculptures at Kunstnerforbundet is a series of smaller works. One might imagine they resemble all kinds of hollow things: gaping mouths, fish carcasses, crab shells, caves. They’re made of denim—Cato has cut the pockets from jeans, freeing them from the garments. A pocket doesn’t just resemble a vessel—it is one. These jeans pockets, once pressed close to someone’s hips, once filled with rummaging fingers, have now become wall-mounted sculptures that seem to gaze back at us. Soaked in plaster, they’ve become bodies of their own.
Cecilie Almberg Størkson
The exhibition is supported by the Norwegian Visual Artists Fund (BKV), Arts and Culture Norway, and the City of Bergen.
(more images soon)